Gunder Gundersen, toldoppsynsmann i Skien 1831-1918

Min oldefar Gunder Gundersen er født og oppvokst i Gråten, Skien. Han startet sitt yrkesliv som sjømann og ble senere tolloppsynsmann.
Dessverre har jeg ingen bilder men leter etter det og vil oppdatere hvis jeg finner noen.
Dette er et intervju i Varden på hans 80-års dag og tegner et flott bilde av slags mann han var:

Skien havn ca 1860

"Toldopsynsmand Gunder Pedersen er født ved Graaten idet hus, som han fremdeles bor i, 16. desember 1831.

Efterat ha fart til sjøs en del år ble han den 1. november 1863 konstituert som rorskarl ved Skiens toldbod. Efterat ha gjordt tjeneste ved Skiens og Breviks toldsteder, ble han fra våren 1869 ansatt om bord i toldkrydsskøiten ”Ellida” ved Langesund.  4. desember 1871 ble han ansatt som fast rorskarl (toldoppsynsmand) ved Skiens toldsted og innehadde den stillingen inntil han 1. mars i år søkte avskjed på grunn av svekket syn. Ellers er han fremdeles frisk og rask.

Hans hunstru Karen er fra Skjilbred i Solum. De har vært gift i 39 år. De har fem barn, to sønner (den eldste er kjøbmann Peder Gundersen i Skien) og tre døtre, to er gift på Hønefoss og den tredje med tømmermand Halvor Johannessen, Graaten.

Indre Skien havn tidlig 1900-tall

– Disse var ordene som en meddeler bragte: En gammel sjøulk og tolder bør ha litt av hvert  at fortelle, for lød ordren: interview.

Da jeg kom inn til ham satt en kollega i forveien.  Han svedet, men han skrev ikke.

Når to pressemend møtes under slike omstendigheter, er det ikke alltid til gjensidig glede og jeg fryktet et øyeblikk for at bli ”sparket på dør”. Min kollega tok tvert om sin hatt og forsvant skynsomt, ja han så nesten lettet ut han søkte døren. 

Det varte ikke så lenge før jeg var i stand til at sette meg en smule inn i hans følelser, - det er falt i min lodd at gjøre noe ut av mangen ubekvem materie, men jeg må si at sort seigere kar enn Gunder Pedersen har jeg sjelden hatt med at gjøre. Han satt der så blid og lo lunt, men han ville ikke si noen ting.  – Jeg sier ikke mer enn jeg kan stå ved og vil ikke fortelle noe overflødig. - Det som står på den lappen kan De bruke.
– Det er så alt for lite. De får da fortelle hvilke skibe De har fart med. – Det kan jeg gjerne, for det skal ikke bli noen overdrivelse. Jeg fôr til sjøs i 16 år, og dro ut  med ”Brig Christoval”, som en fetter av meg førte. Der var jeg med i fem år. Siden var jeg med brig ”Emerezia, og flere andre skuter som matros.
– Var det bra stell om bord? – Det var bra nok. En var ikke bedre vant.
– Kosten var vel ikke såpass som nu? – Jeg synes ikke det tar seg ut at klage.
- Oplevet De ikke noe merkelig som sjømann da? – Det er ikke noe at snakke om. Når en ikke har forlist, så kan det ikke være noe at nevne.
 – Men en kan vel ikke være 47 år ved tollboden uten at opplev adskillig? – Aa, en vet det.
– Der var vel litt mer smugling før? – De hadde nu sluttet mer ned den trafikken, da jeg begynte.
– Men de prøvde seg vel også litt siden? -  Det kunne nok slumpe. – Mest brendevin kanskje? – Det er så rimelig det.

 – Slik førte vi en såre resultatløs konversasjon en lengere tid. Det tok på, jeg begynte ogå å svette, men gamlingen holdt ubarmhjertlig lås for sin munn. Så grep jeg til en krigslist.
– Det var vist kleine sjøfolk før?. Og De har vil ikke vært ute i en storm engang? – Men da ble den gamle sint.

- Jaså, nu fikk jeg høre det også. Jeg skal fortelle at jeg har vært ute i slik storm at skuta kom inn om en ribbet høne. Vil De høre, så skal jeg fortelle: Jeg var med brig ”Emerenzia” som skulle gå ti dager før jul med trelast til England. Det var Nils Sem i Follestad, som ført’a. Vi kom så langt som til Langesund, men der møtte vi en forferdelig storm og ble liggende værfast. Og dag etter dag holdt stormen ved, et grufullt vær. Mannskapet fikk av og til gjøre avstikkere hjem, men vi hørte til skuta og måtte vente på bør. Først litt før marken kom vi av sted. Vi kom bortenfor Neset i nærheten av Doggeren, der det er så meget strøm. Fælt  vær fikk v,i og tredje markensdag hev vi dækslasten for at klare oss. Så gikk skanseklædningen, rækker, baater,- dekket ble sopt rent, der sto bar kahytta igjen. Den skuta var slik laget at vi måtte lense unna været. Slik lå vi og drev til været ble mer moderat. Vi visste strømmen hadde tatt oss østover og trodde vi var ved Oksø, men i stedet fikk vi kjending av Færder Fyr. Så skulle vi prøve at seile opp til Langesund. Det blev en hard seilads. Mersstangen brakk og klyverbommen gikk. Så drev vi i natten indimellom, og som et under kom vi inn – til Tønsberg. Vi lå der i seks uker og reparerte og stakk så i sjøen igjen.  Men storm på ny og skuta sprang lekk, så vi måtte stå dag etter dag ved pumpene til vi nådde England. Hjemturen var bedre. Men det var lang reis – ut fra Skien før jul og hjemme igjen ti dager etter St. Hans. Hvordan var betalingen? – På disse turene med trelast over Nordsjøen hadde man for hver  reis gjerne 2 pund og 5 eller 10 shilling. Reisene varte gjerne 5-6 uker, men som De hørte kunde det også bli lengre. På langreis hadde en matros 7 ½ - 10 daler måneden.
 – Reiste dere virkelig ut like før jul? – Ja, det er litt rart. På den tid pleiet man ellers helst legge opp. Og det alminnelige var at begynne at rigge til for utferd fastelavensmandag.
– Man drev jo mer skipsrederi her i Skien i de tider? – Det fløt mest på trelasten. Der var jo flere skibe hjemme her, men der er jo mer trafikk nu. Hans og senere Didrik Cappelen  var vel største rederen, likså Chr. Hansen Blom og Munch i Follestad.

– Graaten var vel ikke så stor heller da som nu? Det er jo blitt flere hus særlig i de senere år.
– Soldatene så jo på Graatenmoen også i Deres barndom? – De bodde så menn her i Graaten. De var innkvartert i husene helt fra moen til Storeklosteret. Hvert hus hadde plikt til at ta en eller flere. Hver soldat betalte 12 skilling i logi pr. natt. – Jeg husker ikke hvor meget de hadde i kostpenger. Men jeg husker hvordan telemarkinger kom med hele heste lass. – kjøt, lefste, flatbrød og svære dunker med melk som var så sur at den æste. Så laget soldatene sin mat selv eller kjøpte hos folkene her omkring. Det var svær trafikk - jeg tenker nok her kunne vær samlet en tusen mann ad gangen også i den tiden.
– De hadde det vel nokså fritt på den måten? – Der var jo ikke slik kontoll som nu, men officerende prøvet jo at se etter også. Reveljen gikk kl. 4 morgen og rosignalet kl. 9 om kvelden. Det var mer urolig i gatene her i den tiden.----------------"

Tollboden har fått en lys ring og vi ser Graaten i det fjerne, hvor min oldefar og familen bodde.

Jeg er interessert i alle slags tilbakemeldinger som vedrører han og hans aner/familie.

Legg gjerne inn kommentarer her på bloggen.

Hilsen Else Marie Eriksen