Andrine flyttet til Kristiana og tok tjeneste hos tollbetjent Sandberg på Adamstuen. I julen 1894 skulle hun besøke kusinen sin, Gustava Kauserud som tjenestegjorde hos en lege ved Ullevål sykehus. Dette besøket fikk fatale følger for henne.
Sitat Landsbladet 29. des 1894:
"Like ved dette sted står et tre mot vilket overlege Hafer da han tredje juledags aften ved halv ellevetiden kom gående til sitt hjem, Lille Ullevål, så liksom noe sort ….. seg. Han trodde først det var et …., så en beruset mann, men fikk ved nærmere undersøkelse se at det var en kvinne som lå med ryggen mot treet og med hodet lutende frem over brystet. Skjønt Hafer godt skulle kjenne den myrdede piken da hun tjente hos en nærboende slektning av hans hustru – var det umulig for ham å dra noen kjensel på liket, så mishandlet var hun.
Liket var – da det ble funnet – ennå varmt og dryppende av blod. Overfallet og mordet er foregått ved halv nitiden da Andrine – som tjener hos tollbetjent Sandberg på Adamstuen, et stenhus øverst oppe i Pilestredet, forlot sitt hjem for å gå til en venninne (kusine) på Lille Ullevål noe over klokken åtte, og veien mellom Adamstuen og mordstedet kun tar en ti minutters tid."
Det viste seg i ettertid at denne hendelsen fikk følger for kvinnebevegelsens arbeide.
Jonsrud (bildet) var i families eie fra 1881-1897. Gården ble solgt med livørekontrakt til Ole og kona Oline. De bodde der der til 1903 da Ole døde.
Anne Kristin F. Tinding skrev nylig en artikkel om hendelsen og etterspillet i medlemsbladet til Ringerike Slektshistorilag. Gjengitt her med artikkelforfatterens tillatelse.
"Hringariki nr 1 - 2024"
Mordet på Adamstuen i Kristiania tredje juledag 1894
Fandtes myrdet på veien til Ullevold - en innføring som skapt til å vekke nysgjerrigheten. Innføringen finnes i kirkebok for Vestre Aker i januar 1895. Avdøde var Andrine Olsdatter fra Tyristrand, tjenestepike hos tollinspektør Christian Juell Sandberg og hans familie i Pilestredet 89B på Adamstuen i Kristiania. På kvelden tredje juledag gikk hun på besøk til sin kusine Gustava Johannesdatter Kauserud som var i tjeneste hos overlege Peter Aaser og fru Louise på Lille Ullevål.
av Anne
Kristin F. Tinding
Drapssaken og rettsaken etterpå fikk bred dekning i aviser landet rundt. Et søk på Nasjonalbiblioteket for det aktuelle tidsrommet gir nesten 900 treff ved søk på mordet/rettssaken/gjerningspersonen. Aviser både i og utenfor Kristiania har vært mine hovedkilder her. Avisene overgikk hverandre i spekulasjoner, beskrivelser og detaljer - ikke helt ulikt vår tid.
«… en ualmindelig brav, snil og flink Pige»
Foruten det dypt tragiske som rammet Andrine Olsdatter og hennes familie skulle det vise seg at saken skulle komme til å spille en rolle i kvinnebevegelsen i Kristiania, noe jeg kommer tilbake til.
Andrine ble født 18. april 1861 på Hovin på Tyristrand hvor faren var oppført som innerst. Foreldrene var Ole Johannesen, født ca 1824, og Olea Christopherdatter, født 9. desember 1836 i Hole. Andrine hadde fem søsken, en av dem døde sju måneder gammel. De øvrige i søskenflokken var en eldre bror, en yngre søster og to yngre brødre. I pressen figurerer Andrine med ulike etternavn: Olsdatter, Olsen, Jonsrud, Olsdatter Johnsrud.
Ved folketellingen i 1865 bodde familien i Pjåka hvor far er oppført som gårdbruker og selveier. De bodde på samme plassen i 1875 hvor far nå ble kalt selveier og nikkelverksarbeider. Andrine ble konfirmert 3. oktober 1875 på Tyristrand, og hadde karakteren meget godt i kristendomskunnskap og flid.
I 1891 er familien i Jonsrud under Pjåka. Andrine bodde ikke sammen med familien dette året, og jeg har dessverre ikke lyktes i å finne ut hvor hun da holdt til. Ifølge en artikkel i Kongsberg Blad publisert like etter drapet, kom hun i september 1894 i tjeneste hos familien Sandberg på Adamstuen. I artikkelen omtalte hennes husbondfolk henne som
…. en ganske ualmindelig brav, snil og flink Pige, hvem det var Dem en stor Sorg at miste, og hvem de vanskelig vil kunne faa Magen til. Hun er Datter af ganske velstaaende Forældre, som har givet hende en god Skoledannelse, bl a skrev hun en aldeles udmerket Kontorhaand. Afdøde var ifølge «Mrgbl» en alvorlig Pige, ikke letsindig, snarere lidt trist.
Overfall på kirkegården
Gjerningsmannen ble pågrepet allerede dagen etter. I sin forklaring under rettssaken forklarte han detaljert om sitt møte med Andrine på kvelden tredje juledag: Utpå kvelden etter overfallet på kirkegården hadde han oppe ved Vestre Aker kirke truffet en pike som på hans spørsmål fortalte ham at hun hadde vært på besøk nede i byen. Han foreslo så at de skulle bli i følge. Hun sprang bortover veien i et forsøk på å unnslippe. Han satte etter henne, grep henne og kastet henne overende slik at hun kom litt utenfor veien. Hun begynte å skrike, og han holdt da først hånden over munnen hennes, og da det ikke hjalp, rev han av seg den ullkrave som senere ble funnet på stedet. Han hørte deretter stemmer. Han klemte da hardere over hennes nese og munn, og fikk da sin vilje gjennom. Han oppfordret henne til å reise seg, men fikk ikke noe svar. Etter at han hadde reist seg, hørte han en gang en rallende lyd fra henne. Den snorkende lyd var det siste han hørte fra henne, men han hadde da ingen tanke om at hun var død.
En forbipasserende som fant Andrine drept uttalte til Landsbladet 29. desember 1894:
Skjønt han godt skulle kjenne den myrdede piken da hun tjente hos en nærboende slektning av hans hustru - var det umulig for ham å dra noen kjensel på liket, så mishandlet var hun.
Andrine ble kvalt, lemlestet, voldtatt og drept denne tredje juledagen i 1894. Gjerningsmannen var Karl Larsen Sundby, også kalt Bøkkeren. Han var en 35 år gammel Kristianiagutt, født 2. juni 1859, en rutinert kutørjsgutt fra Damstredet på Rodeløkka som allerede var godt kjent av politiet og jevnlig straffet siden 1879.
Kutørjet eller Kutorget i Kristiania lå omtrent der Grønlands torg ligger i dag, og det var derfra kutørjsguttene fikk i oppdrag å drive kyr opp til slakteriene i Lakkegata, Tøyengata og andre steder. Strøket var rundt århundreskiftet også kjent som tilholdssted for alkoholikere, prostituerte, kriminelle og andre som levde «på kant med samfunnet» på forskjellige måter.
En farlig mann
Karl Sundbys kriminelle løpebane handlet om tyveri, ran, volds- og sedelighetsforbrytelser. I november 1894 hadde han klart å rømme fra en transport til Eg sinnsykeasyl. I ukene etter streifet han rundt i håp om å få arbeid. Lille julaften kom han tilbake til Kristiania hvor han de neste dagene streifet omkring og overnattet på tilfeldige steder.
Ettermiddagen annen juledag traff han to gutter som han ga seg i lag med, og han ville at de skulle få fatt i noen piker som de kunne skjenke eller få med på sirkus. I kveldingen gikk de tre i retning Vestre Aker kirke. I nærheten av kirkegården påtraff de en kvinne, og Sundby overfalt henne. Kvinnen bet bokstavelig talt fra seg og kjempet imot, og til alt hell kom en forbipasserende henne til unnsetning. Under rettssaken ga kvinnen som ble forulempet - frk. Ruud - en gripende og klar skildring av den fortvilte kampen hun hadde ført med ham. Han hadde hatt med seg en kniv og truet med å drepe henne. På et tidspunkt under tumultene hadde han uttalt: Er det ikke forbi med deg ennå?
Fredrikstad Blad kunne 8. januar 1895 fortelle at Sundby hadde en kjæreste på Rodeløkka hvor han i lengre tid hadde hatt tilhold. Avisen hadde sendt en medarbeider opp til kjæresten, og hun fortalte at mens de bodde sammen, holdt han på å skrive en bok om kirken og samfunnet og som han sa at han skulle tjene tusener på. Folk der oppe som kjente ham, påsto at han hadde et utmerket hode, at han var en klok, slu, hoven og vill gutt. Et inntrykk som ble forsterket da jeg leste avisreferater fra rettssaken i ukene etter mordet.
I tiden etter mordet flommet avisene over av spekulasjoner om andre overfall og voldtekter han muligens kunne stå bak. Under et opphold på en gård i Høland høsten 1894 hadde han gjort seg skyldig i et voldsomt voldtektsforsøk mot en pike på nabogården. Det ble gitt melding til lensmannen uten at denne foretok seg noe. Hønefos Tidende stilte 18. januar 1895 spørsmål om han også kunne stå bak mordene på to unge damer på plassen Bjørnerud i Østre Aker. Han var på den tiden rundt atten år gammel, allerede godt kjent av politiet og straffet flere ganger.
Sundby ble dømt til straffarbeid på livstid for mordet på Andrine. Det ble vurdert slik at han ikke var sinnssyk i den perioden forbrytelsen ble begått, dette til tross for at han tidligere hadde vært innlagt ved Aarhus sinnssykehus etter å ha begått en sedelighetsforbrytelse i Danmark. Han hadde et kort opphold på Akershus straffeanstalt etter dommen for Ullevålmordet, men ble vurdert som sinnslidende under fengselsoppholdet. I 1896 ble han overført til det nyopprettede Kriminalasylet i Trondheim, ble der regnet som en av de farligste kriminelle og ble i mange år holdt isolert på cella. Han døde i 1938, 79 år gammel.
Kvinnene organiserer seg
Kanskje leseren drar kjensel på historien. I 2021 ble det publisert en artikkel av Trond Smith- Meyer i bladet Før og nå, årsskrift for Sogn kultur- og historielag. Artikkelen er også nylig gjengitt i medlemsbladet til TyriStranden Historielag. Jeg ble først kjent med dette etter at denne artikkelen var påbegynt.
Voldtektsmordet på Ullevål i 1894 må sies å ha utløst en offentlig diskusjon som det kan være verdt å se nærmere på. Kvinnebevegelsen var godt etablert i Norge på 1890-tallet og hadde lenge arbeidet mot seksuelle overgrep mot kvinner og barn. Norsk Kvinnesaksforening ble etablert i 1884. 1880- og 1890årene var preget av store samfunnsmessige endringer, blant annet partidannelser, store politiske debatter, en aktiv sedelighetsdebatt og kvinnepolitisk oppblomstring. Framveksten av kvinnekampen på starten av 1880-tallet hadde som formål: kamp for politisk innflytelse, for likelønn og mot prostitusjon og vold mot kvinner.
Kvinners begrensninger handlet også om muligheten til akademisk utdannelse, blant annet illustrert gjennom historien til Marie Holst som høsten 1883 kom fra Vefsn til Kristiania med et ønske om å studere medisin. Først måtte hun skaffe seg examen artium. Hun henvendte seg derfor til privatskolen Aars og Voss, men fikk til svar at kvinner ikke kunne opptas som elever ettersom det ville gå ut over ånden ved skolen. Istedet ble det annonsert et privat artiumskurs hvor - foruten Marie Holst - flere kjente kvinner deltok, blant disse Cecilie Thoresen og Betzy Børresen (gift Kjelsberg). Cecilie Thoresen var i 1882 første kvinne her i landet som tok examen artium, og sammen med en mindre gruppe kvinner var hun en av stifterne til Diskusjonsklubben Skuld i november 1883.
På denne tiden var det ikke tillatt for kvinner å ta embetseksamen. Dette ble lempet på i 1884 ved at kvinner ble innrømmet retten til avlegge eksamen, dog uten rett til å tiltre et embete. Diskusjonsklubben Skuld var forløperen til Norsk Kvinnesaksforening som ble stiftet i juni 1884 med Hagbard Emanuel Berner som første formann etterfulgt av Ragna Nielsen i 1886. Berner var statsrevisor og stortingsrepresentant for Venstre. Som følge av interne stridigheter ble spørsmålet om politiske rettigheter allerede i 1885 løftet ut av kvinnesaksforeningen til en nystiftet forening, Kvindestemmeretsforeningen med Gina Krog som formann, en ivrig forkjemper for lik stemmerett for kvinner og menn. Ragna Nielsen støttet partiet Venstre, men var motstander av allmenn stemmerett for kvinner, spesielt kvinner av de lavere klasser.
«Han maa halshogges!»
Som en reaksjon på voldtekten og drapet på Andrine Johnsrud ble det allerede 9. januar 1895 - 13 dager etter mordet - arrangert et stort kvinnemøte i Kristiania Arbejdersamfunds storsal som var besøkt av over tusen kvinner. Hevntørsten rådet blant mange som ønsket gjeninnføring av dødsstraff, som ikke siden 1876 hadde vært praktisert i Norge.
Ragna Nielsen som var leder i kvinnesaksforeningen innledet:
Norsk Kvindesagsforening har faat mange baade anonyme og navngivne Opfordringer til Afholdelse af dette Møde. Næsten alle lyder paa: Hævn! Hævn over morderen! Han maa halshogges!
Dødsstraff ville Ragna Nielsen ikke gå inn for, da også en forbryter måtte få adgang til å forbedre seg, hevdet hun. Hun håpet imidlertid å få forsamlingens støtte for noen punkter som hun stilte som møtets krav til Justisdepartementet. Disse gikk direkte på gjerningsmannen, men også på seksualforbrytere generelt:
Hvad man maatte kræve, var at faa saadanne Forbrydere uskadeliggjort og straffede paa en saadan Maade, at der stod Skræk af Straffen.
Hun ønsket derfor at piskestraff skulle innføres for alle voldsforbrytelser, og at forbrytere med abnorme tilbøyeligheter skulle observeres.
Avslutningsvis ble det på møtet vedtatt å sende den myrdede piken Andrine Jonsruds foreldre følgende hilsen:
Et Møde af over 1000 Kvinder, forsamlede i Christiania Arbeidersamfund, beder om Lov til at bevidne Andrine Jonsruds Forældre sin inderlige Deltagelse i deres bitre Sorg. Vi ved, at mange Kvinder over det hele Land har grædt af Smerte og Harme over Eders Datters Skjæbne. Det er derfor en Trang for os at faa udtalt for Eder alle disse Kvinders dybe Medfølelse.
Møtedeltagerne utbragte til slutt et spontant Leve! for Ragna Nielsen, som raskt svarte: Var det ikke bedre at udbringe et «Leve Retfærdigheden!»
Pressen tar avstand
Landets aviser var ikke like begeistret. Venstres hovedorgan Dagbladet reagerte på at det hadde rådet en hysterisk sinnsstemning på møtet, der en fru Grønn hadde gått inn for kastrasjon som straff. Avisen tok sterk avstand fra kravene om piskestraff, og anførte at selv saa kloge Damer som Fru Ragna Nielsen synes i denne Sag at ha tabt Selvbeherskelsen.
Det ytterst konservative Morgenbladet fant det interessant - åpenbart ikke uten en viss skadefryd - at kvinnene nå gikk inn for pisking av voldsforbrytere. Da avisen ved en tidligere anledning hadde tatt til orde for denne type straff, var forslaget blitt møtt med hånlige henvisninger til middelalderens mørke. Drapsmannen tok ordet etter å ha fått sin endelige dom 27. mars 1895. Han gikk sterkt imot innførelse av piskestraff, som han hevdet ikke ville tjene til noe. Selv hadde han fått 175 slag rotting og mørkt fengsel i 120 dager, og dette hadde bare gjort ham hard og hevngjerrig.
Et ord til kvinner i by og bygd
Ragna Nielsen hadde vært formann i Norsk Kvinnesaksforening siden 1889, og hadde før dette hatt en kortere periode som formann i årene 1886-1888. Allerede i 1886 hadde hun holdt et foredrag Om kvinders sikkerhed paa gaden. Dette resulterte i en henvendelse til politiet om manglende rettssikkerhet for kvinner, spesielt politiets håndtering av overgrep på åpen gate. Tiden var preget av mange og stygge overfallshistorier. Konstabler unnlot ofte å gripe inn når kvinner ble antastet.
Som et resultat av massemøtet skrev Ragna Nielsen en anmodning som ble sendt til Justisdepartementet i kvinnesaksforeningens navn, dog uten styrets godkjennelse: Norsk kvindesagsforenings andragende til justisdepartementet. Et ord til kvinder i by og bygd er på ti sider og starter med en henvisning til mordet på Adamstuen.
Ragna Nielsens oppfordring til kvinner var å ta mot til seg og våge å gå alene om kvelden og natten. Overgrep skulle anmeldes, og overgriperen skulle få sin straff. Dette medførte at hun ble oppfattet som militant.
Allerede i 1886 hadde hun ønsket å statuere et eksempel ved å offentliggjøre navn på fire menn av den dannede klasse som hadde overfalt en halvt invalid kvinne, men foreningens styre hadde motsatt seg dette, som de også gjorde i 1895 med hennes forslag om å kreve piskestraff for voldsforbrytelser. Ragna Nielsens anmodning til departementet var skjedd uten styrets tilslutning, og hennes håndtering av denne saken for øvrig førte til hennes avgang som leder av Norsk Kvinnesaksforening.
Husmorlinjen i fokus
Ragna Nielsen var utvilsomt kontroversiell både som debattant og som leder. Mellom hennes første og andre periode som formann hadde Norsk Kvinnesaksforening dreid vekk fra prinsipielle spørsmål og mer og mer mot praktisk linje i form av husstell og husflid. Den såkalte husmorlinjen vant for alvor fram, og det er vel ikke helt feil å tenke at det tragiske dødsfallet til Andrine indirekte fikk stor betydning for den videre utviklingen av kvinnesaken i regi av Norsk Kvinnesaksforening.
Andrines begravelse fant sted 5. januar 1895. Under anmerkninger i kirkeboken for Vestre Aker står: begravet i Hole - og i kirkeboken for Tyristrand står: myrdet i Vestre Aker.
__________
Ullevål
sykehus er bygget på grunn fra Store Ullevål og Lille Ullevål. Lille Ullevål er fradelt Store Ullevål og ble
i 1884-92 overtatt av Oslo kommune.
Litteratur
Moksnes , Aslaug: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo (1984).
Nielsen, Ragna: Norsk kvindesags andragende til justisdepartementet. Et ord til kvinder i by og bygd. H. Asche- houg & Co.s Forlag. Kristiania (1895).
Smith-Meyer, Trond: Ullevålmordet. Før og Nå, Sogn kultur- og historielags
årsskrift 2021. Også gjengitt i
Gamle minner nr 20, TyriStranden historielag (2022), s. 5-12.
Andre kilder
Aviser på Nasjonalbiblioteket, bl.a. Avisen Oslo, Kristiania,
Morgenbladet, Dagbladet, Kongsberg Blad, Fredrik- stad Blad, Vestlandske Tidende, Landsbladet
Oslo, Hønefos Tidende.
Kirkebøker, Oslo Byleksikon, Lokalhistoriewiki.no
Vedlegg
Et ord til kvinder i by og bygd
Det er sjeldent, at den mandfolkeagtige opfatning af kvinder uden mændenes eget vidende, ja uden at de har anelse om det, kommer saa grelt frem som den har gjort under denne mordsag. Ved den første beretning om mordet stod i en avis om Andrine Jonsrud: hun var en bra og retskaffen pige, ikke smug – jeg undres om ikke mange kvinder ligesom jeg følte, som om de havde faaet et slag i ansigtet ved det ord. Saa vante er mændene til at dele kvinderne i de vakre og de stygge, det vil i grunden si, de nyttige og de unyttige, de, som har ret til at leve og de, som ingen ret har, at de selv her, ved denne grufulde anledning, røbede sit hjertes tanke! Hvad i al verden kom den stakkars, ulykkelige piges utseende sagen ved? Hvilken kvinde vilde ha skrevet om en tjenestegut, der var fundet myrdet: det var en bra og retskaffen gut, ikke vakker -? Og saa taltes der om, at hun havde «mistet sin ære». Hun, som kjæmpede som en helt imod rovdyret, skal hun ha den beskjæmmelse med sig i sin grav, at hun «mistede sin ære»? Skulde vi ikke bli enige om nu, at æren kan man kun miste ved æreløse handlinger. Og da den avskyelige morder for retten kom med de opbyggelige ord: «Kvinderne er skabte til at elskes», saa var der kanskje mænd, som smilte af de ord i en saadan mund, men jeg undres om en eneste tænkte paa, at han kun kom frem med en mening, som er blet indpodet i ham fra han var en gutunge, og som gaar igjennom det hele samfund: Kvinder er ikke som mænd skabte til at være frie, selvstændige mennesker; de er kun et tillæg til manden, bedømmes kun efter det maaal, hvorefter de kan behage ham eller ialfald være ham til nytte. Lige fra de øverste i samfundet og til saadanne som bødkeren er dette den almindelige mandfolkeopfatning.
Jeg siger dette, uagtet jeg ved, at jeg irriterer mange med det. Men da «Verdens Gang» var saa venlig at anvise kvinderne de opgaver, de burde ta op, saa tænkte jeg, at den opgave vilde jeg først og fremst ønske, alle kvinder i Norges land, unge og gamle, rige og fattige, vilde ta op: ved al sin færd og hele sit liv at tiltvinge sig en saadan respekt, at en tankegang som den, der paa saa mange maader er kommet tilsyne hos os under denne sag, snarlig maatte dø sin naturlige død.
Nielsen, Ragna: Norsk kvindesagsforenings andragende til justisdepartementet. Et ord til kvinder i by og bygd (utdrag), s. 14-
15
.jpg)