I disse juletider går alltid tankene tilbake til familien - til barndommen - til noe av det som gjorde meg til den jeg er idag. Litt om mat og tradisjoner
Her er kjevlet hennes, en bordløper hun vevde på Sjåstad, syltepressa og kokebøkene derfra.
Trauet er etter min bestemor.
Trauet er etter min bestemor.
Moren min:
Liv Jacobsen ble født i Halden 22. februar 1922. Faren, Andor Jacobsen var fra Jar i Bærum, husmannsplassen "Pladsen", senere Jar skole, og moren var Dagny Munkhaugen fra Mjøndalen. (se linkene). Mor var den yngste - og attpåklatten i familien. Min onkel Thors umiddelbare uttalelse var "kast henne ut i snøhaugen, jeg skal på skolen i morgen". Hun hadde også søsteren Gerd som var 9 år eldre enn henne. Mor hadde barndommen sin i Hokksund, og ungdomsårene på Tyristrand. Familien flyttet endel på grunn av morfars jobb som var på papirfabrikker.
Etter videregående tok mor handelsskole før hun i 1942 begynte på Sjåstad husmorskole.
Skolen ble startet på gården Sjåstad i Lier i 1923, og 23 elever ble tatt i mot i mars måned. I 1937 ble stall og grisehus bygd ut. Skolen hadde på denne tiden hester, kyr, okse, griser, sauer og og ikke mindre enn 100 høner. Drivhus, benker til grønnsakdyrking og en stor frukthage. Gårdsbruket og hagebruket skaffet skolen det de trengte og overskuddet ble solgt. Skoleåret varte i 10 måneder og elever ble opptatt fra fylket. Det er nok mang en "garsdkjerring" som har fått sine huslige kunnskaper fra denne skolen.
Snefrid Eriksmoen var bestyrinne, ei solid dame som også satt i kommunestyret og menighetsrådet i Drammen.
20. juni 1943 ble skolen okkuperte tyskere og de holdt den til 15. februar 1945. Kullet til mor var det siste før dette skjedde.
Mor nr. 2 fra venstre, hun skjenker kaffe.
I 1965 skiftet skolen navn til Lier Husmorskole. Der begynte søsteren min, hun
fikk også fornøyelsen av å lære mat- og husstell på denne flotte skolen, eller skal vi si "gå
i sin mors fotspor". Mor lærte masse om matstell og husstell, og fikk sikkert mange flotte minner fra sine 10 måneder på denne skolen. Dette fikk vi nyte godt av i alle år, og som hun ga videre til sine døtre. Mor kunne være ganske streng når det gjaldt mat- og bordskikk. Likte vi ikke maten, ble det smør og poteter til middag, ingen spesialbehandling der i huset nei.... Vi fikk ikke lov til å "ligge oppe i suppetallerknen" eller støtte albuene i bordplaten. Vi skulle holde armene tett inntil kroppen når vi spiste. "Dere skal kunne holde en grammofonplate mellom kroppen og armene når du spiser" sa mor. Tror nok jeg kunne ha knust noen grammofonplater ja... he he.
Jeg har faktisk prøvd å formidle dette videre til mine barn...
Mors kokebøker fra skolen, som idag er meget slitte og velbrukte.
Det var jo masse jobb. Grisehodet som skulle bli til sylte, ble lagt i lake nede i kjelleren. Mor hadde leid en fryserboks i "Mobilgården", og det som skulle dit ble nøye pakket i gråpapir med hyssing og så merket. Det som skulle bli til medisterfarse ble levert til et pølsemakeri.
I denne boken er oppskriftene skrevet inn med hennes sirlige håndskrift.
Den 3. datteren Ellen kom mange år etterpå, så dette med attpåklatt... ja jeg sier ikke mer... Hun vokste ikke opp med utedo for å si det på den måten...
Når medisterfarsen kom tilbake fra pølsemaker'n ble det stekt og braset. Norgesglassene ble behørig sterilisert, og etter hvert som de ble fulle av medisterkaker og kraft ble de satt i stekeovnen til hermetisering, og så ned i kjelleren med dem også. Matboden i kjelleren "struttet" av all slags go'saker og for ikke å glemme 100 liter tytterbærsyltetøy som sto på geledd i hollandske krukker. Far brukte tyttebær på alt mulig, med unntak av lørdagsgrøten.
Når jeg tenker på de kjøkkenfasilietene de hadde den gangen, med en liten varmtvannsbeholder over utslagsvasken, og vaskebalje på kjøkkenbordet må det har vært litt av jobb å få vasket alle disse feite redskapene de brukte. Ja, det var tider; jeg husker når det var som kaldes ute var det tjukk is på innsiden av kjøkkenvinduet over kjøkkenbenken.
En gang jeg skulle hjelpe mor å bære inn ved, jeg hadde noen vedstykker i armene snublet i trappen opp i 2 etg, som hadde jernbeslag. Jeg smalt haka i trappetrinnet, jeg har fortsatt et arr på haka etter den turen... Vi hadde flere ovner i leiligheten, en rundovn i stua som ble fyrt med koks. Det siste som ble gjort hver kveld var å fylle opp den for natten. Frokosten ble ofte inntatt under et pledd foran den ovenen. Jeg minnes det som veldig kos og hyggelig, men tviler på at mor gjorde det sammen. Far dro alltid på verkestedet kl 7 om morgenen, så dette var mors jobb...
tilgjengelig eller litt lekser skulle gjøres.
Når julen nærmet seg skulle alle 7 slagene i hus. Mor og tante Karen bakte alltid sammen på hos tante Karen. Mor lagde alle deigene om kvelden, de ble lagt kjølig slik at de kunne bakes ut neste dag. Tante Karen hadde et mye større kjøkken enn oss, så det var helt naturlig at bakingen var hos henne. Mor dro dit med kakedeiger og kjevle, for hun hadde det beste kjevlet. De kjevlet, lo og skravlet og vi var "slikkepotter". Når deigen skulle være ekstra tynn, (eks. til sirupssnitter og fattigmenn) tok mor en nylonstrømpe på kjevlet, for at ikke deigen skulle sette seg fast. Mor var veldig nøye på å bruke minst mulig mel i kakene, de skulle være tynne og sprøe. Dette vidunderlige kjevlet... som mor brukte på julebaksten og andre bakevarer hele livet sitt. Dette kjevlet er jeg den lykkelig eier av, og en dag går det videre til en av mine barn.
Denne bakedagen var et høydepunkt for oss ungene, og vi hadde det gøy med kusine Sidsel og fetterene våre. Det var mye latter og moro den gangen.
I 1958 flyttet familien inn i en helt ny moderne leilighet, og på nyttårsaften 1959 kom attpåklatten til verden. Juletradisjonene fortsatte, men nå ble alt så mye enklere for mor. Tenk eget bad; vi slapp å dra i kjelleren til bestemor for å bade, eller på det kommunale badet på skolen. Gleden var stor, kanskje ikke så rart det ble familieforøkelse... Tradisjonene fortsatte og veslejenta var et natulig midtpunkt midt oppe i julestria. Hun fikk også med seg dette inn i sitt voksenliv.
Når jeg selv ble voksen fortsatt vi tradisjonen med en halv gris. Hodet skulle selvsagt bli til sylte, nå brukte vi mors kjøkken. Nå kom den ferdig partert og med ferdig medisterfarse, mor jobbet på kontoret i pølsemakeriet til Sørensen på den tiden. En historie der, vi hadde en gammel folkevogn. Jeg puttet Jorunn bak i bilen sammen med en balje med grisehodet, mens jeg kjørte hørte jeg fra baksete, "stakkars grisen" og der satt jentungen og klappet grisen på hodet. Mor og jeg lagde alltid sylte sammen. Etter noen år droppet vi hodet, men vi lagde fortsatt sylte sammen, men nå av buklist eller en del av tynnribba. "Husk alltid å skjære på tvers av trevlene" sa mor, "ellers blir kjøttet seigt". Dette tenkte jeg på når jeg sto og lagde sylte av et stykke midtribbe her om dagen...
Småkaker har aldri vært min sterke side. Jeg bakte gjærbaksten og alltid vørtekaker, fars favoritt med brunost og tyttebær, selvsagt. Mor og jeg byttet bakst etterpå slik at vi fikk litt av hvert begge to.
Etter som årene gikk, ble nok endel av disse tradisjonene i mindre format, med unntak møljetradisjonen.
Dog dette med god mat og gode råvarer har jeg alltid hatt med meg. Mors matglede har smittet over, selv nå som jeg er enslig lager jeg alt jeg spiser fra bunnen og skikkelig middag hver dag...
Jeg googlet litt og fant noen go'biter om skolens første år. Sjåstad husmorskole var forskole til Stabekk, Statens husstellærerhøgskole.
Jeg ønsker dere alle en fin jul og ta vare på tradisjonene,
eller lag nye med dine nærmeste.
eller lag nye med dine nærmeste.
